Forlatte bygninger
Jeg har hatt så mye å gjøre i det siste, at jeg ikke har hatt tid til å blogge. Egentlig et luksusproblem, men litt kjipt likevel. Helgene mine går med bryllupsfoto nesten hver helg frem til oktober, men siste helg hadde jeg tid til en liten roadtrip med Randi-Lise. Vi dro til Vestlandet for å ha fashion shoot på et forlatt sanatorium i Lyster. Kjolene er fra Nora Farah, smykkene fra Glitter og skoene fra Bianco og Skopunkten. Her kommer noen av bildene derfra:
Jo mer jeg tenker over det, jo mer lyst har jeg til å ta en shoot med modeller på Lier. Gjerne en fetisjinspirert shoot med lakk/latex/lær og masse kjetting. Kanskje tvangstrøye og hette også.
Hadde også vært spennende med lange eksponeringer og modeller i lange kjoler som beveger seg, slik at de ser ut som spøkelser eller gjennomsiktige skikkelser. Har lyst å dra tilbake når det har snødd, refleksjoner fra snø gir et helt spesielt lys. Har generelt lyst å dra tilbake.
Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg er så dratt mot dette stedet. Kanskje fordi det er så annerledes og sjeldent, kanskje fordi jeg vanligvis ikke finner så mange motiver på ett sted, kanskje på grunn av historien, eller kanskje det rører ved en eller annen dyp angst for å bli sperret inne på et slikt sted. Uansett synes jeg det er utrolig synd at det skal rives.
Når jeg var på Lier sist, var det et bygg jeg ikke var inne i. Det skyldes rett og slett at vi hadde noen litt skumle opplevelser på vei inn, i form av knurrelyder fra et dyr/menneske vi aldri så, og høye, klagende lyder som runget inne fra bygget. Lydene inne i bygget var sikkert noen på samme misjon som oss, som forsøkte å skremme oss, men sammen med knurrelydene var det skummelt nok til at ingen hadde lyst å bli med inn.
I går dro jeg tilbake sammen med Hans Christian, som ikke lod seg skremme av det han mente måtte ha vært en (usynlig) grevling og barn med dårlig humor, så vi kom oss gjennom det siste bygget. Jeg skal blankt tilstå at det er en litt skummel stemning der, og at jeg er glad jeg ikke var der alene, men heldigvis var det begrenset med skumle lyder og det hjelper en del.
Jeg føler meg merkelig dratt mot dette stedet. Det er ikke ofte at forlatte bygninger får lov til å stå og forfalle, og det er så mye historie og skjebner som sitter i veggene der. Malingen henger i store flak, rutene er knuste, møblene bisarre, og det er noe merkverdig vakkert over stedet som fascinerer meg.
I går var jeg så heldig å få dratt med meg Jan Erik på fototur til Lier Mentalsykehus. Det var mye vakker forfall, nydelig naturlig lys, og en overraskende fredfylt stemning på stedet, hvor så mye trist og vondt har skjedd.
Det er likevel ingen hemmelighet at disse bygningene har mørke hemmeligheter, skumle kjellere og kroker, møbler man (heldigvis) ikke ser i vanlige hjem, og det er definitivt deler av disse byggene hvor jeg ikke hadde likt å være alene, ikke engang midt på en vakker, solskinsrik høstdag som i går.
