Når jeg var på Lier sist, var det et bygg jeg ikke var inne i. Det skyldes rett og slett at vi hadde noen litt skumle opplevelser på vei inn, i form av knurrelyder fra et dyr/menneske vi aldri så, og høye, klagende lyder som runget inne fra bygget. Lydene inne i bygget var sikkert noen på samme misjon som oss, som forsøkte å skremme oss, men sammen med knurrelydene var det skummelt nok til at ingen hadde lyst å bli med inn.
I går dro jeg tilbake sammen med Hans Christian, som ikke lod seg skremme av det han mente måtte ha vært en (usynlig) grevling og barn med dårlig humor, så vi kom oss gjennom det siste bygget. Jeg skal blankt tilstå at det er en litt skummel stemning der, og at jeg er glad jeg ikke var der alene, men heldigvis var det begrenset med skumle lyder og det hjelper en del.
Jeg føler meg merkelig dratt mot dette stedet. Det er ikke ofte at forlatte bygninger får lov til å stå og forfalle, og det er så mye historie og skjebner som sitter i veggene der. Malingen henger i store flak, rutene er knuste, møblene bisarre, og det er noe merkverdig vakkert over stedet som fascinerer meg.
